4.1 Festningens utvikling

4.1.1 Bakgrunn

Hegra festning er i dag mest kjent for hendelsene i april og mai 1940. De tyske styrkene kom fra vest og skulle befeste sin kontroll over landområdene i Sør- og Midt-Norge. Festningen er imidlertid bygget for angrep fra øst, og for en annen fiende enn den som sto bak angrepet i 1940. Sverige hadde en rekke ganger tidligere gjennomført angrep på Midt-Norge via dalførene Stjør- og Verdalen, og forsvarsverkene ble bygget for å forsterke forsvaret av denne landsdelen i tiden etter unionsoppløsningen.
Hegra festning het opprinnelig Ingstadkleiven fort – sannsynligvis oppkalt etter Ingstad gård. Fortet utgjorde sammen med Vaterholmen fort i Verdalen et samlet befestningssystem kjent under navnet Stjørdalens befæstninger (jf. Kgl. res. av 30. 12. 1909). Navnet ble endret til Stjør- og Verdalens befestninger med St. prp. nr. 26 i 1915. I forbindelse med den nye hærordning i 1934 ble anleggene skilt og det offisielle navnet endret til Verdal festningsverk – med Vaterholmen fort, og Stjørdal festningsverk – med Ingstadkleiven fort. Men etter 9. april 1940 har betegnelsen Hegra festning vært brukt i både skrift og tale, selv om en offisiell navneendring ikke har skjedd.
Festningen ligger på et høydedrag på sørsiden av Stjørdalselven, omlag tre kilometer fra Hegra sentrum. Festningen består av hovedfortet og to batterier: Kleivplassen og Svartåsen. Det første ligger ca. 800 m nordøst for fortet der husmannsplassen Kleivplassen lå. Herfra er utsikten over Stjørdalen og Forradalen bredest. Det andre batteriet ligger ca. 300 m øst for fortet med et myrområde i bakkant.
Når det gjelder beliggenhet kan en studie utarbeidet av kaptein Carl Erichsen i 1918 om befestningsanlegg i Stjørdalen nevnes. Der kommer han frem til at beliggenheten til Ingstadkleiven fort både er taktisk og strategisk uhensiktsmessig. Fortet skulle ha ligget mye lenger øst i dalen for å sperre veiene mot vest og for å hindre sammenslåing av stridskrefter fra både Forra- og Stjørdalen. Han mener at anlegget er mer defensivt enn offensivt med en meget svak søndre flanke. De største taktiske manglene skyldes både terrenget og konstruksjonen: terrenget i sør er kupert og dekket med skog, noe som vil gi angriperen mulighet til å rykke frem til fortet. Fra kollene Høgrya og Einanshaug/Vaataahaugen i øst kan fortet domineres og fienden kan her finne gode artilleristillinger. Innsynet i det foranliggende terreng er dårlig og mange områder ligger i død vinkel for festningens ild. Fortets konstruksjon er svak, med åpne nedganger til tunnelene og ingen gassikre beskyttelsesrom. Kanonskjoldenes fasong og tykkelse vil ikke beskytte mot granatild fra feltskyts, haubitser eller fra infanteri-ild. Dette viste erfaringer fra første verdenskrig. I tillegg nevner han at fortet har flere mangler, så som dårlig belysning og uhygienisk innredning med utilstrekkelig ventilasjon og stor fuktighet. Erichsen foreslår derfor en ny sperrefestning på Sagaasen, som ligger øst for Høgrya koll, for«nemlig at stænge baade Stjørdalen og Forradalen med befestninger liggende mellem begge disse, saaledes at samtidig ogsaa Sona's og Tyldas dalfører enfileres, medens det omgivende fjeldterreng beherskes …». Forslaget ble aldri gjennomført.
Chapter-4-37-1.jpg
De 6 kanonene med fast pivotering er anbrakt i gruver og vender mot øst, mot Forra- og Stjørdalen
Utbygging av Ingstadkleiven fort foregikk i en tidsperiode da utviklingen av en ny anleggstype gikk i takt med ny våpenteknologi og nye teorier om forsvarmetoder. Anleggets utforming preges av troen på disse nye retningene samtidig som det innholder kjente former fra tradisjonelle befestninger i en blanding som gjør festningens form karakteristisk for tidlig 1900-tallets befestningsarkitektur. Felles for alle disse anleggene var at de var større og hadde sikrere dekning enn forgjengerne, med mange rom delvis sprengt ut i fjell og murt med store, vertikale betongflater.
Chapter-4-38-1.jpg
Terrengtegning av Högrya område mellom Forraelven og Stjørdalselven der kaptein Carl Erichsen i 1918 foreslår å anlegge Sagaasen sperrefort. Det prosjekterte sperrefortet skulle bestå av 3 selvstendige batterier. Riksarkivet, generalstabens krigsarkiv, mappe 372
Chapter-4-38-2.jpg
Selve Sagaasbatteriet var tenkt som et selvstendig fort med 4 kanonstandplasser, underjordiske rom, kommandotårn, skyttergrav m.m. Riksarkivet, generalstabens krigsarkiv, mappe 372
Chapter-4-39-1.jpg
Stjørdalsbatteriet utgjorde den sørligste delen av fortet. Riksarkivet, generalstabens krigsarkiv, mappe 372
Chapter-4-39-2.jpg
Forrabatteriet skulle forsvare Forraelven i nord. Riksarkivet, generalstabens krigsarkiv, mappe 372
Selve utbyggingen tok i alt to år, fra slutten av 1908 og frem til 1910. I februar 1908 ble Forsvarsdepartementet forelagt to alternativer1 til utforming av et stormsikkert fort: det første «A» med flankert piggtråd, det andre «B» med flankert grav. Det første alternativet ble valgt hovedsakelig fordi det ville gi større avstand mellom kanonstandplassene og bedre plass på fortets område. Alt. A hadde bedre artilleristillinger og ga infanteriet mulighet til å beskytte fortet hele veien rundt. I tillegg var alt. A mindre synlig fra luften. Alt. B ga trolig bedre hygieniske forhold, men dårligere forsvarsmuligheter (se kart side 73 og 74 kap.4.6).
Det grunnleggende trekket er det underjordiske tunnelsystemet som utgjør «kjernen» i anlegget. Systemet består hovedsakelig av to parallelle tunneler og en forbindelsestunnel sprengt inn i fjellet. Fra kommunikasjonstunnelen går man opp til 6 kanoner plassert i dype, solide betongstillinger som vender mot øst. Over bakken finnes 3 kommandotårn med betongkupler som har oversikt over artilleri- og infanteristillingene. I tillegg omkranses fortet av en løpegrav, som er delvis overdekket mot øst. Mot vest faller terrenget bratt ned og graven (gorgeveien) er bredere og udekket med to infanteristillinger. Rundt hele fortet løper det et 5 til 8 meter bredt piggtrådhinder.
Samtidig med hovedfortet ble det oppført to fremskutte verker: Kleivplassen og Svartåsen (se kart side 77 og side 78 kap.4.6). Det første ligger mot nordøst og har 5 kanonstandplasser samt dekningsrom og ammunisjonsmagasiner. Nordre skyttergrav er forbundet med en underjordisk gang (poterne) til feltbatteriet, mens søndre skyttergrav beskytter den sørligste delen av verket. Et overdekket, skuddsikkert rom for anvisere (blendering), bygget av jernbetong og tegl, er plassert mot vest. Kleivplassen fungerte som en ekserserplass med diverse bygninger. Svartåsens batteri utgjør festningens østlige punkt. Her finnes det standplass for lyskastere på kollens høyeste punkt, omringet av en skyttergrav med 4 kanonstandplasser. Skyttergraven er delvis sprengt inn i fjellet, ca 1,8 m dypt, og brystvernet er murt opp av hugget stein med sementmørtel. Begge batteriene ble nedlagt i 1926 og ble ikke oppdaget verken av Holtermann eller av tyskerne i 1940 pga. stor snømengde. Derfor fremstår de i dag slik de var på slutten av 1920-årene – bortsett fra forfallet over tid. Konstruksjonsmessig må fortet ha vært et avansert anlegg for sin tid, bygget med solide materialer som jernbetong og stein, og med datidens mest moderne teknologi. I Tillegg 3 til inst. S.X. 1908 fra militærkomitéen kommer det frem at: «prisberegningen er vanskelig siden man ikke har kjennskap til bergbeskaffenhet og at selve bygging av galleriene er et forholdsvis nytt, ukjent konstruksjonssystem.»
Chapter-4-40-1.jpg
Gorgeveien mot nord med feltbatteriet i bakgrunn
Chapter-4-40-2.jpg
Kommandotårn og 10,5 cm kanon
Festningen var opprinnelig bestykket med to 7,5 cm og fire 10,5 cm kanoner som kom fra Ørje fort, nedlagt i forbindelse med unionsoppløsningen. De ble sendt til Trøndelag allerede i 1906, før vedtaket om oppføringen av Ingstadkleiven fort. Kanonene ble montert på svingbare affutasjer festet i betongfundamenter, godt skjult i terrenget på festningens nordøstre flanke. Skytset var flatbaneskyts og hadde en rekkevidde på 9000 m. På grunn av det ulendte terrenget var det imidlertid flere partier som kanonene ikke dekket, bl.a. dalbunnen. Det var en klar ulempe. I 1940 var problemet et annet, nemlig det at kanonene ikke rakk langt nok. Tanken var at man fra festningen kunne beskyte Værnes flyplass hvor 2000 nordmenn arbeidet på spreng med å forsterke flystripen med trerammer fylt med sand. Beskytningen av flyplassen var av stor betydning fordi tyske fly lastet bomber her for bombing av fortet på Hegra, de norskbritiske styrker i Steinkjer, Namsos og Narvikområdet. Derfor prøvde major Holtermann å øke kanonenes elevasjon fra 19 grader til 26 grader ved å fjerne deler av skjoldet. Men det lyktes ikke å få tak i sveiseutstyr for nødvendig endring av skjoldene, så beskytning av flyplassen, som lå 11 500 meter unna, lot seg ikke gjøre. Dette ville ha hatt stor betydning for krigens gang på kort sikt, særlig når man vet at flystripen var ferdig forsterket pr 1.mai 1940. Holtermann tok i bruk to av de fire 8,4 cm feltkanonene lagret på fortet, en av dem for å beskyte tyske stillinger ved Avelsgård.
Chapter-4-41-1.jpg
Kart fra 1914 med forslag til forbedringer av hovedfortet. Riksarkivet, Ingeniørvåpenets bygningsavd. 1895–1940
I tillegg til de seks fastmonterte kanonene hadde hovedfortet 4 kanonstillinger for 8,4 cm feltkanoner mot syd. På Svartåsen var det plass til 4 feltkanoner, og Kleivplassen kunne utstyres med 5 feltkanoner. De første to feltkanonene kom til Ingstadkleiven fort fra Agdenes befestninger i 1914, og senere ble flere overført fra forsvarsanleggene i Sarpsborg.
Ingstadkleiven fort har en forholdsvis kort historie fra anleggelsen i 1908 og til nedleggelsen i 1926. I løpet av denne perioden gjennomgikk festningen en relativt liten ombygging i 1916, mens i fredsleiren ble det stadig bygget nye bygninger som følge av en regelmessig militær aktivitet i området. Svartåsen er aldri blitt endret, og Kleivplassen ble etter 1919 fratatt ekserserplassrollen og mange bygninger ble flyttet derfra.
Utbedringer i 1916-18 omfattet ombygging av hovedkommandotårnet med ny kuppel og nye telefonkiosker for direkte kommunikasjon med stillingene, bygging av to nye kommandotårn for bedre styring av kanoner, anskaffelse av aggregat for nytt elektrisk anlegg og sprenging av en vinkelgrav som forbindelse fra vest ned til kommandotårnet og hovedtunnelen. Tiltakene hadde sin direkte bakgrunn i behovet for økt beredskap i forbindelse med første verdenskrig. Trusselen var nye og kraftigere skytstyper som benyttet ammunisjon med tidsmessige brannrør som kunne avsette sprenggranatene slik situasjonen krevde. Moderne ammunisjon ville kreve bedre beskyttelsesskjold, kraftige jernbetongkupler samt større utbedringer av forsvarsområdet. De planlagte skjoldene kom imidlertid aldri til utførelse.
Utbedringer som ble realisert var kun en liten del av det som kommandanten på festningen kaptein Harald Hjort hadde foreslått i 19152. Hans moderniseringsplan omfattet først og fremst en del ingeniørmessige utbedringer av hovedfortet, bl.a. en flankert grav 8×9 m2 i tverrsnitt, flere kasematter for mobile mitraljøser, betongoverdekning av skyttergravene, piggtrådhinder utenfor det eksisterende, lukking av tunnelnedgangene, flere underjordiske rom som lasarett, latrine, beredskap osv. I tillegg foreslo han og omdanne Kleivbatteriet til et selvstendig verk med underjordisk tunnel, overdekkede kanonstandplasser, piggtråd, m.m. For det andre foreslo han en artilleristisk modernisering med f.eks. hydrauliske bremser på fast pivot for 8,4 cm kanoner og en kraftigere skjoldbeskyttelse av de faste kanonene. I tillegg mente han at man måtte oppføre blokkhus eller observasjonsposter på Grøthammeren og Brendby samt to nye gallerier på nordsiden av elven ved Sona stasjon (Sona galleri) og ved Baalhammer (Forra galleri). Til slutt foreslo han innkjøp av diverse utstyr som tunnelbelysning, telefonkabler, nødkampbelysning, lystelegrafapparater o l. Forslaget til Hjort ble grunnlaget for senere studier, bl.a. ovennevnte av kaptein Eriksen, mobiliseringsplaner og diverse forsterkningsarbeid på fortet.
Under krigshandlingene ble mesteparten av bygningene på fortet og i fredsleiren bombet, mens restene ble brent av tyskerne etter den norske kapitulasjonen. De fjernet også skytsene (i 1940–41) og sendte dem til Tyskland som skrapjern.
Chapter-4-42-1.jpg
Forslag til blokkhusaktig mitraljøsestandplass i søndre gorgen for to mitraljøser og nødlys og med beredskapsrom. Med dette ville man oppnå en god mitraljøsebeskytning av piggtråden og øke stormsikkerhet av denne delen av fortet. Riksarkivet, Artilleriet til 1940, pakke 30

4.1.2 Områdets militære betydning

Distriktet der Stjørdal- og Verdals befestninger ligger har spilt en stor militær rolle for kongerikene Sverige og Danmark-Norge og har vært arena for store kriger/konflikter i perioden fra midten av 1500-tallet og frem til 1814. Befolkningen i dalføret Stjørdal-Meråker fikk føle konsekvensene av skiftende dominans/okkupasjon i form av dårlige matforsyninger, økte skattepenger og ikke minst utskrivninger av menn til krigstjeneste.
Distriktet har alltid hatt gode jordforhold takket være det milde innlandsklima. Elven lettet dessuten transport av tømmer fra de skogkledde fjellene. Her var innfartsveien øst-vest til Trondheim, og adgangen til sjøen lettest og kortest for svenskene. Samtidig var dette det svakeste punktet i militær forstand. Da byggingen av Meråkerbanen ble satt i gang i 1882 og Hell-Sunnabanen i 1902-05, ble distriktets betydning i militær sammenheng ytterligere understreket.
Minnene om de mange angrepene fra øst fantes både hos lokalbefolkningen og den politiske og militære ledelsen og har vært medbestemmende for militære disposisjoner frem til mellomkrigstiden, særlig i tiden etter unionsoppløsningen.

4.1.3 Grensebefestningene

Etableringen av grensebefestningene var en del av en større utbygging av Forsvaret med kystfort for marinen, nye ekserserplasser og forsterkning av allerede eksisterende anlegg for hæren. Tiltakene hadde sin bakgrunn i en generell europeisk opprustningsperiode som etterfulgte produksjonen av nytt, moderne artillerimateriell og nye panserskip. I tillegg var bygging av forsvarsanlegg et av Norges flere tiltak for å sikre landeveiene mot Kristiania og Østlandet. Utbyggingen falt også sammen med innføringen av allmenn verneplikt, først i Sør-Norge fra 1876 og deretter i Nord-Norge fra 1897.
Første anleggsutbygging fant sted i 1898 med enkle skanser i Fetsund, Sarpsborg og Fossum. I Trøndelag ble Tønsåsensbatteri i Stjørdal – like sør for Trondheim Lufthavn Værnes – bygget i perioden 1899–1902. I 1899 ble det satt ned en komité (Befestningskomitéen) som skulle utarbeide en plan for å sikre innfartsveiene til hovedstaden. En forholdsvis ukjent artillerikaptein, Georg Stang, satt sitt preg på komiteens arbeid, og da han ble forsvarsminister fremskyndet han den videre utbyggingen. Stangs plan var en forsvarslinje fra Halden og nordover til Kongsvinger med permanent besatte sperrefort, og en bakenforliggende linje ved Glomma med stillinger for feltkanoner. Offisielt sa Stang at begrunnelsen for befestningsplanen tok utgangspunkt i forsvaret av den skandinaviske halvøy, med tanke på angrep på Sverige og Norge østfra. Forestillingen om en russisk trussel var den gang dominerende i svensk sikkerhetspolitisk tenkning. Uoffisielt la verken Stang eller andre skjul på at befestningene utgjorde en del av arbeidet for nasjonal selvstendighet.
Norges ønske om å løsrive seg fra Sverige ble sterkere mot slutten av 1890-årene, da det ble satt i gang en stor våpenopprustning med anskaffelse av nye håndvåpen/mitraljøser, kanonmateriell, 4 nye panserskip, nye uniformer (modell 1894) samt grensefestninger for bare å nevne det viktigste.
Chapter-4-43-1.jpg
Forslag av kap. H. Hjort til flankert grav innenfor skyttergraven og flere underjordiske rom. Riksarkivet, Artilleriet til 1940, pakke 30
Befestningskomiteens forslag kom opp i Stortinget våren 1901 etter at den svenske kongen, uten å lykkes, hadde prøvd å hindre at forslaget ble lagt fram. De foreslåtte bevilgningene ble vedtatt allerede 3. juni og arbeidene kom i gang høsten samme år. I løpet av en treårsperiode ble festningene i Halden og Kongsvinger modernisert. Det ble bygget flere sperrefort og batterier mellom dem, i tillegg til at det ble anlagt stillinger ved Glomma.
Den 7. juni 1905 gjorde Stortinget sitt historiske vedtak som i realiteten innebar et statskupp: Stortinget avsatte den svenske kongen Oskar II i 1905 som følge av at kongen 3 ganger hadde nektet å godta Stortingets forslag til eget norsk konsulatvesen. Kongen varslet den 10. juni at han anså vedtaket som revolusjonært og at det var opp til svenske myndigheter om unionen skulle oppheves. Styrkene som på begge sider var innkalt til sommerøvelser, fikk forlenget tjenestetid og spenningen steg. Den 19. juni varslet den svenske regjeringen at selv om Stortingets handling var ulovlig, ville man tillate unionen oppløst. Vilkårene for oppløsningen skulle forhandles fram av en komité med medlemmer fra Stortinget og Riksdagen.
Partene presenterte sine krav, men klarte ikke å komme til enighet og forhandlingene brøt sammen etter litt over en uke. Krig lå i luften. På begge sider mobiliserte man nye grupper av soldater, og landenes krigsflåter ble samlet nær grensen. Da Karlstadforhandlingene ble gjenopptatt den 13. september sto nær 23.000 norske soldater overfor 50.000 svenske. En svensk orlogsstyrke på 42 fartøyer som siden august hadde vært stasjonert i Göteborg fikk ordre om å gå til Strømstad, tvers overfor Den norske marinens hovedstyrke ved Melsomvik.
Chapter-4-44-1.jpg
Forslag til forsterkning av Kleivbatteriet går ut på å omdanne det til et lukket verk med underjordisk tunnel og rom, piggtrådhinder, overdekkede skyttergraver og standplass med sperrelys mot Forradalen. Riksarkivet, Artilleriet til 1940, pakke 30
Denne gangen kom delegasjonene til enighet, og den 23. september hadde man en avtale klar. Resultatet var at fortene ved Ørje, Urskog og Hjelmkollen skulle ødelegges. Kongsvinger og Fredriksten festninger fikk bestå som historiske anlegg uten stridsmidler. På begge sider av grensen, fra Hvaler til den 61. breddegrad, ble det samtidig opprettet en nøytral og avrustet sone. Den fulgte ikke grensen direkte: ved Kongsvinger var sonen hele 40 km bred, med 30 km av dem på norsk side av grensen. For øvrig var sonen 10–25 km.
Som erstatning for de nedlagte grensefestningene ble det bygget opp en ny forsvarslinje bak den nøytrale sonen. Det ledige skytset fra de nedlagte grensefestningene ble omplassert til nye stillinger for å møte militære angrep fra Sverige. Fremdeles levde forestillingen om Sverige som en militær trussel, noe som kom til uttrykk i øvelser, hærordningen av 1909 og i Hærens planarbeid.
I juli 1907 vedtok Stortinget at Sarpsborg befestninger skulle utbygges, og i august samme år ble det også vedtatt at det skulle bygges befestninger i Trøndelag. Anleggene som utgjorde Stjørdal- og Verdalen befestninger: Ingstadkleiven fort (Hegra festning) og Vaterholmen, ble tatt i bruk allerede i 1910. De nye anleggene ved Fossum, Høytorp og Trøgstad ble vedtatt utbygget i 1911 og bemannet i 1915. Også lenger nord, ved Ofotfjorden, ble det planlagt nye befestninger, men disse kom ikke til utførelse.

4.1.4 Mellomkrigstiden

Den 29.mars 1926 meddelte Stortinget ved St.prp. nr.1 å legge ned Stjør- og Verdals befestningers fredsorganisasjon. Militærkomiteen gikk imot avgjørelsen i overensstemmelse med konklusjonen fra generalsmøte i Oslo året før der de mente at festingene ikke skulle legges ned, men heller stilles i reserve slik at de lett kunne mobiliseres i tilfelle krig. Resultatet av proposisjonen ble at all aktivitet stanset, kilene til skytset ble demontert og lagret på fredsammunisjonsmagasinet sammen med ammunisjonen. Øvrig materiell som uniformer og kjøkkenutstyr ble også lagret på hovedfortet. Festningen fikk en pensjonert offiser (som bodde nede i bygda) som kommandant i fred, samt en lønnet oppsynsmann.
Chapter-4-45-1.jpg
Det var planlagt 6 blokkhus for å lette og støtte bevoktningen og infanteriforsvaret utenfor festningen. Blokkhus 1–4 er plassert slik at de kan beskyte egne posisjoner ved hovedbatteriene under flankerende og ryggild. Blokkhus 5 og 6 dekker forbindelsesveier og har i seg selv en viss sperrevirkning mot dalførene. Riksarkivet, Artilleriet til 1940, pakke 30
Tiltak eller reparasjon av forsvarsanlegget ble dermed utelatt. Allerede i 1940 manglet f.eks. alle dørene til tunnelene og annen innredning. Anlegget var også svært overgrodd, slik at mannskapet måtte hugge ned vegetasjon for å ha utsikt over området rundt fortet.
Bygningene på fredsleiren ble derimot holdt vedlike for inntil kr. 3000,– i året helt fram til 1940. Det gjaldt tiltak som tetting eller utskiftning av tak, reparasjon av vinduer, nye takrenner, reparasjon av piper, maling av utvendige overflater osv3. Grunnen var at bygningene ble brukt under de regelmessige vinter- og sommerøvelsene som ble holdt ved festningen helt til 1939.
Chapter-4-46-1.jpg
Sonagalleriets skytsvirkning og observatørtjeneste for Ingstadkleiven fort ville gjelde fiendtlige artilleri-og motstillinger bak Høgrya koll og i dalbunnen lengre frem mellom Sørkil og Østkil der festningens lystkastere ikke ville rekke frem. Fra Forragalleriet vil man kunne kontrollere den delen av Forradalen som er skjult av Rundhaugen fra hovedfortet. Riksarkivet, Artilleriet til 1940, pakke 30
Fra perioden 1915–1939 finnes diverse dokumenter, kart og tegninger angående forsterkningsarbeider og feltforskansinger ved og omkring Ingstadkleiven fort, som var ment til å komme til utførelse i tilfelle mobilisering. Det er interessant å bemerke at hovedforsterkningen gikk ut på å gjøre Ingstadkleiven fort «det forberedte led»4 av en serie sperreverk plassert i Forradalen og langs Stjørdalselven (Ingstadkleiven-Lerfall-Rundhaugen m.m.). I tillegg var det tenkt å øke anleggets egen motstandsevne ved å utstyre det med kraftigere overdekninger, blokkhus og flere underjordiske rom.

4.1.5 Felttoget 1940

Det tyske angrepet på Norge og hendelsene på Hegra er i behandlet en rekke steder. Herved gis en kort resymé av de viktigste hendelsene i okkupasjonstiden som har påvirket festningens utvikling. Etter at tyske fartøyer hadde forsert befestningene på Agdenes, okkuperte de raskt militære anlegg i Trondheim. Major Hans Reidar Holtermann dro derfor for å mobilisere norske styrker på Værnes og Øyanmoen. Allerede samme dag krevde en representant for de tyske styrkene at Holtermann skulle overgi seg frivillig. Holtermann nektet og sa at han ikke kunne overgi Værnes til en tysk offiser med lavere grad enn seg selv og neste dag dro han til leiren ved Ingstadkleiva fort for å fortsette mobiliseringen der. Han regnet med at de norske styrkene, med alliert hjelp, ville rykke sørover, slik at han kunne slutte seg til dem i Stjørdal. Oppholdet på Hegra var altså tenkt midlertidig, og han hadde ingen planer om å ta i bruk de 30 år gamle forsvarsverkene. Likevel bestemte Holtermann å sette festningen og de gamle kanonene i stand, og arbeidet med klargjøringen startet allerede den 11.april. Underveis ble det imidlertid tydelig at de ikke ville motta noe støtte fra nord.
Chapter-4-47-1.jpg
Det tyske artilleriet avfyrte flere hundre granater i døgnet mot festningen under beleiring i 1940. Her er norske og tyske soldater utenfor fortet etter kapitulasjonen. Det tyske flagget vaier over festningen. FMUs arkiv
Chapter-4-47-2.jpg
Fra Tønsåsen batteri er utsikten vid over Stjørdalselvens munning og området ved Værnes flyplass. Bildet viser en besiktigelsesforretning med de øverste offiserer til stede, slik den som foregikk på Hegra festning i 1916. Foto Rustkammets arkiv Trondheim
Mannskapet kjente ikke til festningens oppbygging. Derfor ble en av de første oppgavene å undersøke fortet og samtidig prøve å forbedre forlegningsforholdene. Dette var ikke lett. Alle dørene i tunnelene var fjernet slik at det lå is og snø tykke lag på gulvet og vannet dryppet fra fjellet. Det var såpass mye snø at kaponieren ikke ble oppdaget, heller ikke de to fremskutte batteriene ved Kleivplassen og Svartåsen. Siden sengene til mannskapet var fjernet, måtte det lages halmmadrasser på trelemmer. Peisene og kjøkkenet ble satt i stand og et sykerom ble forberedt. Våpensmed Øverkil ble straks satt i arbeid med å få kanonene funksjonsdyktig, mens andre transporterte all ammunisjon fra fredsammunisjonsmagasinet til krigslageret i fjellet og bak de respektive kanonene. Samtidig måtte man få vekk all snøen fra skyttergravene og kanonstillingene, samt fjerne trær for å reetablere skuddfelt. Fortet fikk navnet Hegra festning allerede de første dagene etter beleiringen og sto klart til kamp den 14. april.
Chapter-4-48-1.jpg
Vegetasjonen forhindrer utsikten fra kanonstillingene
Fortet var bygget for å møte angrep fra øst med fastpivoterte kanoner, mens mot vest var forsvarsverkene åpne. Holtermann vurderte likevel at fortet kunne spille en viktig rolle ved de norske og allierte styrkenes forventede fremrykning sørover. Tyskerne hadde kontroll over veien langs kysten slik at eneste mulige adkomst fra nord var fra Levanger eller Åsen over Skjelstadmarka til Stjørdalen. Styrkene ville da komme ned motsatt side av dalføret for fortet. I en slik situasjon ville man fra fortet kunne angripe tyskerne i ryggen og beskytte de norske styrkene.
Det tyske angrepet kom 15. april og fortsatte med kontinuerlig bombardement frem til 4. mai. De delene av fortet som vender mot nordvest fikk store skader, særlig hovedkommandotårnet og det for 7,5 cm batteri samt løpegraven ved kaponieren. Etter et mislykket forsøk på å storme fortet den 23. april, kom det ikke flere storangrep. De norske styrkene var stoppet ved Steinkjer og tyske styrker var på vei opp Gudbrandsdalen. Faren for allierte angrep på Trondheim var derfor mindre og det hastet ikke med å ta Hegra, men beleiringen og artilleriilden fortsatte. Festningen ble dermed liggende som en isolert norsk øy inne i okkupert område.
De første maidagene ble det klart for major Holtermann at kampen om Sør-Norge snart var over. Den 30. april møttes tyske tropper fra Trondheim og Oslo ved Berkåk. De allierte var i ferd med å evakuere fra Åndalsnes og Namsos. Den 3. mai kapitulerte de norske troppene i Nord-Trøndelag. Hegra var nå en av de få avdelingene igjen i Sør-Norge. I Vinjesvingen holdt løytnant Thor Hannevig stillingen like lenge som Holtermanns styrker på Hegra. Også på Dovre og Rørosvidda var det spredte grupper med våpen, men de utgjorde alle sammen isolerte punkter på okkupert territorium. Festningen hadde heller ikke mat for mer enn en dag. Holtermann bestemte seg derfor for å gi opp kampen. Svenske frivillige ble sendt hjem og utstyr ødelagt. Klokken fem om morgen holdt han oppstilling og fortalte at festningen måtte overgi seg. Han takket for innsatsen og mintes de falne: Per Bergstrøm, Hans Jørgen Gaden, Jon Hammer, Peder Olsen Hofstad, Johan Halvdan Olsen, Eyvind Næve. Nasjonalsangen ble sunget og en av mannskapet takket Holtermann for hans innsats. Kl. 05.15 ble det hvite flagget heist. Etter en times tid kom en tysk kaptein for å forhandle om overgivelsen.
Hegra festning hadde stått mot tyske angrep i 25 dager. Noe hovedangrep hadde ikke kommet, men Holtermann og hans styrker hadde vist en vilje og evne til å motstå tyskernes angrep. Hegra festning ble derfor en oppmuntring for andre nordmenn under et nedslående og vanskelig felttog.
Chapter-4-49-1.jpg
I forgrunnen kommandotårn for 7,5 cm, til høyre hovedkommandotårn og til venstre kommandotårn for 10,5 cm

4.1.6 Etterkrigstiden

Rett etter krigen i 1945 ble «Forening Hegra 1940» stiftet og besto av krigsveteranene fra Hegra. Foreningen tok i 1950 initiativet til bevaring av festningen som nasjonalt minnested, men myndighetene tok ikke fatt i dette og det skulle gå mange år før spørsmålet om bevaring av festningen igjen ble tatt opp. Dette skjedde i 1979 etter initiativ fra sjef for Distriktskommando Trøndelag generalmajor Arne Heimsjø. Han forslo for Forsvarsdepartementet å sette ned en komité med mandat til å lage en rammeplan for restaurering av Hegra festning. Departementet fikk utvalgets innstilling i november 1981. Her står det at Hegra festning er «et krigshistorisk minnesmerke og et symbol på forsvarsvilje, seig utholdenhet og evne til improvisasjon i en kritisk fase av vår forsvarskamp. Den representerer også et sjeldent forsvarsanlegg bygget i en ressursfattig tid, preget av beslutningsevne, offervilje, rask planlegging, iverksetting og fullførelse.» Det ble deretter foreslått å sette festningen med Kleivplassen og Svartåsen batterier i stand med samme installasjoner og beskytning som den hadde i april 1940. Kostnadsoverslag ble på kr. 3 450 000,- og inkluderte utbedring av adkomstsvei, reparasjon av tunneler, oppføring av tre bygninger på fredsleiren samt latrine på Kleivplassen, installering av avløpsanlegg, utbedring av belysning i tunnelene og ombygging/montering av nye kanoner. Restaureringsarbeid ble satt i gang i 1982 og varte til 1986 i regi av Forsvarets bygningstjeneste Trøndelag og 3.september 1986 åpnet Hegra festning offisielt som museum i nærvær av HM Kong Olav V.
Fotnoter
1 NRA, Ingeniørvåpenets bygningsavdeling 1895–1940, eske 497
2 NRA, Artilleriet til 1940, pakke nr. 30
3 Diverse årsregnskap. Rustkammerets arkiv
4 NRA, Artilleriet til 1940, pakke nr. 30: Mobiliseringsplan Stjør- og Verdal festningsverk 1915–33