Hovedbatteriet

Kanonbatteri (musealt)

Anleggsarbeidene påbegynt, men stoppet opp i 1879.

En 30,5 cm Kruppkanon L/25 M 1877 innkjøpt.

Arbeidet gjenopptatt.

De tre østre standplasser ferdigstilt.

Distansemålerplasser med brystvern av betong og dekkskjold av stål anbragt på 1., 3., 5. og 6.travers.

På travers 7 anbragt kommandoplass med foranliggende brystvern av betong, bakenforliggende nedskjæring med betonggulv og ierntrapp.

Til oppvarming av magasinene ble det etablert et oppvarmingsanlegg.

Arbeidet med kommandoplass for Hovedbatteriet på Håøya meldt ferdig 2. desember.

Hovedbatteriet i kamp med den tyske eskadren som natten til 9. april kom opp Oslofiorden. Krysseren Blucher senket. Pga de spesielle tilstander som rådet i 1940 ble ildkampen ledet fra den provisoriske kommandoplassen i 7. travers.

To stk. 10,5 cm-kanoner montert pa høyre fløy av Hovedbatteriet foran de gamle standplassene.

Siste skudd løsnet fra Hovedbatteriet.

Panserskioldet over travers nr. 5 isolert med siporex og overhvelvet med 1 m tykk betong.

Varmeanlegget for ammunisjonsmagasinene utrangert og erstattet med avfuktningsaggregater i magasinene.

Radarantenne montert over travers 4. Nye ståldører for inngangene til såvel ammunisjonsmagasiner som til traversene.

Batterikommandoplass for 10,5 mm-batteriet i 1003 Søndre batteri etablert i magasin 2.

Hovedbatteriet har front mot syd og har seks åpne kanonstander med en innbyrdes avstand (fra pivotsenter til pivotsenter) av 30 m. Batteriets vestre fløy avsluttes med en bruddstensmur som omtrent går over midten av 1005 Vestre strandbatteri, og østre fløy går over i en dekningsvoll som danner overgang til brystvernet for 1002 Østre batteri. I de to vestligste kanonstander er kanonene fjernet; i de øvrige står de som ved monteringen (jfr. historikk). Plattformene har sideretningsbuer av granitt (de tre vestlige) og jernblokker (de tre østlige). Fra plattformene leder fire granittrinn ned til batteriets vollgang. Brystvernet er ca. 17 m tykt og utført av jord med underfylling av sten. Foran hver kanonstand er det en betongkant i ca. 5 m bredde og 3 m dybde. Hver kanonstand omgis av to traverser (ialt syv), hvorav de seks vestlige er hultraverser mens den syvende utgjør batteriets kommandoplass. Traversene har yttermurer av granittblokker innstøpt i betong og innermurer av teglsten. Dekning utgjøres av jernbjelker hvis mellomrom er utfylt med teglsten; ovenpå dette et ca 2 m tykt betongskikt foruten jordfylling. Mot vollgangen har traversene jerndører. Nedgangstrappen i travers nr. 1 (lengst mot vest) leder til et reversgalleri under batteriets voll (kfr. 1005). Fra galleriet er det passasje videre til kasematt nr. 6 i Vestre strandbatteri. Travers nr. 2, 4 og 6 er bygget over batteriets tre ammunisjonsmagasiner; mag. nr. 1 mellom 1. og 2. kanonstand; nr. 2 mellom 3. og 4. og nr. 3 mellom 5. og 6. (De øvrige hultraversene tjente som dekningsrom og har skyteskår i veggen.) Magasin 2 fungerte som kommandoplass for 105 mm-batteriet i 1003 Søndre batteri fra 1961. Magasinenes omslutningsmurer er i bruddsten, mens selve veggene og hvelvet er av tegl. Hvert magasin har heisåpninger for prosjektiler opp til hultraversene over. Prosjektilene ble herfra ført ut gjennom en åpning i traversens vegger; for de fire østlige kanonstanders del til en skinnegang på kanonplattformen. En hovedkommunikasjonsgang forbinder magasinene innbyrdes og har trapper opp til de øvrige hultraverser, foruten at den er forbundet med hovedgraven og de underjordiske rom under Hovedfortet. Opprinnelig fantes det på hver av de seks hultraversene murstenspillarer for distansekikkerter, dekket av brystvern av betong overhvelvet med dekkskjold av stål. På tredje travers er dette arrangementet i behold. Femte travers har rommet flere generasjoner av optiske målestasjoner, bl.a. BODIL og RANDI. Syvende travers har tidligere rommet batteriets reserve kommandoplass. Traversen rommer fortsatt endel teknisk utstyr etter å ha fungert som lyskasterledestasjon for minefeltet (jfr. 1012).

1

Norges i særklasse mest kjente kanonbatteri. Et svært viktig forsvarshistorisk og militærteknisk monument, som har bevart mye av sin opprinnelighet samtidig som det har akkumulert noe av den tekniske utviklingen i perioden.