4.2 Festningens utvikling

4.2.1 Stridsanlegg

Et festningsanlegg av Vardøhus' skikkelse og beskjedne størrelse ble i samtiden gjerne oppført som et midlertidig, feltmessig forsvarsverk. Vardøhus har imidlertid en permanent karakter, utført som den er i gråstensmurverk og ikke som en jord- og tømmerskanse. To kriterier er dessuten oppfylt som gjør Vardøhus til en festning i ordets samtidige forstand: Vollen er så bred at den gir plass for et brystvern, og skytset får plass på vollgangen. Ut fra sin grunnplan kan Vardøhus defineres som en stjerneformet skanse med fire bastioner og kurtiner vinklet ut som redanger. Det eneste kjente øvrige eksempel på denne grunnformen i Norge utgjøres av Terningen skanse på Elverum.
Et annet spørsmål er om festningen – lav som den er – er et vellykket svar på byggeoppgaven. Svaret må antas å være bekreftende. Jo lavere egnen er, desto lavere kan vollen gjøres. I Carl August Struensees lærebok: Begyndelsesgrunde i befestningskunsten (Struensee 1780), betones det (i kapitlet Om de egentlige Fæstningers Beskaffenhed, bd. I) at en lav voll nesten bare har fordeler, ikke minst at kulebanen blir nesten flat og kulen derfor treffer alt som befinner seg på den linjen som utgår fra forlengelsen av løpet (såkalt raserende eller bestrykende ild). Står skytset høyt vil kulene være nær bakken (og dermed utgjøre en trussel) bare rett før de slår ned, fordi de ellers befinner seg høyt over den. (Slik ildgivning kalles da også for nedborende skudd). Treffsannsynligheten svekkes derfor jo høyere skytset står. Med datidens enkle ildvåpen var lavt skytestandpunkt avgjørende for muligheten til å sette en fiende under effektiv ild.
En annen fordel med lave voller er at fienden bare med vanskelighet kan komme under vollens kanoner. Dette uttrykket betegner at fienden er kommet så nær vollen at han ikke lenger kunne treffes, fordi alle skuddene gikk over ham.
En lav voll er ugunstig dersom fienden kan komme så høyt at han kan se og skyte ver vollgangen. På Vardø ligger det imidlertid ingen høyder i en slik nærhet av festningen at man med datidens ildvåpen kunne nå festningen derfra. Selvfølgelig blir også graven lettere å forsere med en lav voll, men for en fiende som først kom seg under vollens kanoner var det uansett ikke noe stort problem å forsere en voll. For festningen var det langt viktigere å hindre at fienden kom så langt.
Også konstruktivt må Vardøhus ha vært et vellykket anlegg sett med datidens øyne. Her er hele festningsvollen bekledt med sten, mens bare brystvernet består av jord. Skulle selve vollen vært av jord, måtte den vært gjort så slak at fienden selv uten stiger kunne forsert den. Dette hadde ikke bare gyldighet i en stridssituasjon: Det ble også enklere for en fiendtlig spion å komme inn, og for desertører å unnslippe. Dessuten ville det være lettere å grave seg gjennom en jordvoll. Mens det således var gunstig med en murt voll, måtte brystvernet være av jord. Satt under beskytning kunne et murt brystvern raskt gjøre større skade enn kulene selv. terligere en fordel ved konstruksjonen er at bekledningsmuren er tilnærmet loddrett. Dermed reduseres innsiget av fuktighet og nedbrytningen av murverket.
Chapter-4-48-1.jpg
Festningen slik den var ved overtagelsen i 1738. Rekonstrukjonstegningen er basert på inventarbeskrivelsen for 1739 og kladden til ferdigstillelsestegningen (gjengitt under 4.3 nedenfor som RA/93- 0699). Rett innenfor festningsporten ser vi den daværende corps de guarde, til høyre for denne har vi den ennå upanelte kommandantboligen, så følger dennes uthus, krutthuset, den ennå upanelte magasinbygningen, brønnhuset og tilslutt den provisoriske barakkebygning som ble revet få år senere. Tegning: Kjeld T. Magnussen
Graven som omgir festningsvollen er idag ca. 1,5 meter dyp, men det må antas at den opprinnelig var endel dypere. Bredden er ca. 10 meter i bunnen. Graven har alltid vært tørr. Kravene til en tørr grav var dengang at ingen måtte kunne springe ned i den uten fare for å ta skade, og den måtte være så bred at ingen bjelke kunne nå over den. Det vites ikke om graven på Vardøhus opprinnelig fylte det første kravet, men i 1838 sies det at høyden fra gravbunnen opp til glaciet «ikke er meget høit, ligesom Brystværnet ogsaa er alt for lavt» (påtegning på kart NRA JD 3).
Brystvernet var opprinnelig temmelig lavt, men dybden har rimeligvis vært konstant, ca. 3 meter. Struensee hevder at en 24 pundig kule erfaringsmessig trenger ca. «15 fod [4,7 meter] ind i god Jord» (Struensee 1778 I: § 28). Dette kunne tyde på at brystvernet på Vardøhus var utilstrekkelig. Imidlertid hevder Struensee at man ved feltmessige befestninger kan nøye seg med en tykkelse på 10 til 12 fot, dvs. ca. 3,1 til 3,8 meter. I forbindelse med oppgraderingen av festningen på begynnelsen av 1850-tallet ble brystvernet forhøyet med ca. 4 fot (1,2 m).
Festningen var opprinnelig bestykket med 4-, 6- og 12-punds kanoner (Willoch 1960b). Det var satt av plass til fire kanoner på hver bastion og to på hver kurtine – men antallet strakk ikke til, så våpnene må ha vært fordelt ut fra hvor det var mest sannsynlig at et evt. angrep ville komme. Kanonene stod under brystvernets nivå, og ble avfyrt gjennom skyteskår eller embrasyrer. Dette ga soldatene bedre beskyttelse enn det andre alternativ, hvor det skytes fra benk, dvs. over brystvernet. Man gikk antagelig over til denne løsningen i forbindelse med overgangen til nye 7'' bombekanoner i 1854. Grunnen til overgangen var nok at det forhøyede brystvernet i kombinasjon med de flate terrengforholdene ga en brukbar beskyttelse.
Vardøhus festning har i svært liten grad vært supplert med utenverker. Men som det fremgår av historikken ble det i 1808 oppført et lite batteri på Gullringneset, bestykket med to fire-punds kanoner stående på gråstensmurer med brystvern av torv og jord. Batteriet innebar en betydelig bedring av festningens forsvarsevne. Det ble ikke vedlikeholdt ved opphøret av napoleonskrigene, og er idag helt forsvunnet.
I 1854 ble brystvernet forhøyet til ca. 7 fot. Vollgangen der skytset ble oppstilt fikk en minste bredde av 19 fot. Glaciet ble forhøyet mot Bussesund med jord tatt fra festningsgraven. Denne kom dermed til å bli omtrent 4 fot dypere. Hensikten med å forhøye glaciet var å skåne revetementsmuren mot utglidning i tilfelle beskytning. Det ble også arbeidet med å spekke denne muren med kalkmørtel, selv om ingeniøren hadde liten tro på at det kunne bidra synderlig til å forøke soliditeten, «men kun til at forbedre Udseendet».1 Til tross for disse bestrebelser ble festningsverkene i 1875 betegnet som «en fæstning af ringe fortifikatorisk verd» (jfr. tabellen over).
Et slikt utsagn kunne imidlertid med rette anvendes på flere festninger enn Vardøhus. Allerede i 1854 revolusjonerte den engelske konstruktør Armstrong artilleriet med sine riflede kanonløp. Samtidig ble baklademekanismen gjort praktisk anvendelig. Kanonene fikk øket skuddvidde og -takt og skuddvirkningen ble mangedoblet. Tradisjonelle festningsmurer kunne ikke motstå denne typen ildgivning. Samtidig var propellen blitt henimot enerådende som fremdriftssystem på orlogsskip, noe som radikalt forbedret skipenes manøvreringsevne. I samvirke med dette gjorde bevegelige kanontårn det mulig å rette ilden med en helt annen presisjon enn tidligere. Dessuten skulle pansrede skip vise seg svært motstandsdyktige mot beskytning fra tradisjonelle glattløpede forladekanoner. Alt dette gjorde at tradisjonelle festningsanlegg i løpet av kort tid var blitt håpløst utdatert.
Antagelig er det i lys av dette vi må se planene av 1897 om en større oppgradering av stridsanleggene, med etablering av utenverker flere steder: 1 stk. 24 cm haubits på nordre Vårberget og 3 stk. 15 cm kanoner fordelt på søndre Vårberget, på knausen Trollkjerringen og på Reinøya. 2Planene kom imidlertid aldri til utførelse.
Under okkupasjonen ble det etablert to batterier på Skagen og ett på Vårberget. Batteriene på Skagen bestod av ett batteri med fire stk. 10,5 cm kanoner, kommandobunker, bunker for nærforsvarsskyts og en brakkeleir, samt ett batteri med tre 21 cm kanoner, to 2 cm luftvernkanoner og nærforsvarsskyts. På Vårberget fant man fire stk. 8,8 cm kanoner som kunne rettes mot både luft- og sjømål, kommandobunker og et fjellanlegg med ammunisjonslager. Alt skyts ble demolert ved tyskernes tilbaketrekning i 1944, men fundamenter finnes fremdeles.

4.2.2 Bygninger: Det opprinnelige anlegg

Stående bygninger er i det følgende tilføyd inventarnummeret i parantes. For disse henvises det til katalogene under kapittel 9. Forsvunne bygninger (markert med †) av betydning vil finnes omtalt i historikkdelen. Det vises også til de senere gjengitte historiske kart, prospekter og fotografier.
Ifølge overtagelsesforretningen fra 1738 bestod bebyggelsen på Vardøhus dengang av følgende bygninger:
Corps de guarden (†) var «af gl: tømmer tagen fra dend gl: amtmands vaaning [på Vardøhus slott]», utvendig panelt med gamle høvlede bord.3 Saltaket var tekket med never og torv. Bygningens «gl: og gandske brøstfældige vindufver» – som nok også var gjenbrukt fra Vardøhus slott – ble skiftet ut i 1749, da med rammer i eik.4
Provianthuset (0008) står fortsatt, men var i 1738 upanelt og dessuten tekket med torv. Istedetfor vinduer fantes det 12 små luker med skodder for. Huset var laftet i Nordland, demontert og bragt til Vardøhus hvor det så ble remontert. Dette er antagelig grunnen til at stokkene er nummerert.
Kruttkjelleren (0006) fremstod derimot i det alt vesentlige i samme skikkelse som idag.
Brygger- og bakerhuset (†) var en sperreverksbygning med panelte vegger. Veggene var omsatt med torv «for at sneen icke om vintheren ind fyge». Taket var av samme konstruksjon som på de øvrige husene. Huset inneholdt en bakerovn hvor man kunne bake inntil 90 brød og en innmurt bryggerkjele. Røken fra ildstedet ble ført ut gjennom en skorsten. Huset hadde et ukjent antall «gl: brøstfældige Vinduer med beslag»
Barakkene (†) – som var én bygning med fire avdelinger – lå der 0009 Slaveriet ligger idag og fulgte samme konstruksjonsprinsipp som bryggerog bakerhuset. Her var det imidlertid ikke skorstener for ildstedene, så røken gikk opp gjennom åpne hull i taket – «af samme hull maa Mandskabet betiene sig I stæden for Vinduer». Brakkene har åpenbart hatt et provisorisk tilsnitt og ifølge inventarbeskrivelsen for 1739 var de nå i en tilstand hvor de ikke kunne forventes å stå vinteren over. De ble imidlertid stående helt til 1744.
Brønnen (0010) var i det vesentlige den samme som idag, men hadde antagelig samme type takkonstruksjon som krutthuset stadig har: murt hvelv med saltak over (jfr. inventarbeskrivelsen).
Kommandantboligen (0003) nevnes ikke i overtagelsesforretningen. Dette kan være fordi den ennå ikke var ferdigstilt, men allerede året etter figurerer den i inventarfortegnelsene. Den fremstår da som en upanelt laftebygning med blyglassvinduer og torvtak med to skorstener, asymmetrisk i grunnplan allerede fra begynnelsen av. Den var tilbygget et Locus Privatus, et toalett i utmurt bindingsverk på murt fundament, også dette tekket med torv.
Selve festningen hadde tilnærmet samme skikkelse som idag, om man ser bort fra portbygningen som dengang ikke fantes, og det at brystvernet dengang var betydelig lavere.
Utenfor festningen fant man en smie (†) og et kalkskur (†) til oppbevaring av lesket kalk. Smien var murt av gråsten i kalkmørtel og hadde torvtekket tak, mens kalkskuret var en sperreverkskonstruksjon der både vegger og tak var kledd med torv.

4.2.3 Bygninger: Utviklingen av det opprinnelige anlegg

Få år etter oppførelsen ble kommandantboligen og arsenalet panelt. Det var høyst påkrevd med det strenge klimaet i Vardø, hvor sne og fuktighet drev inn gjennom lafteveggene. Når dette ikke ble gjort ved oppførelsen var det nok for at tømmeret først skulle få «sette seg». Begge husene – og forøvrig alt utvendig treverk på festningen – ble etter dette malt med tjære tilsatt lyst brun-rødt, et jordpigment. I kombinasjon med den gjennomgående bruken av torv på takene må dette ha gitt bebyggelsen et ganske homogent uttrykk.
Opp gjennom årene har en rekke bygninger blitt oppført, mange av dem også etterhvert revet, på festningen. Det vil føre for langt å følge hver enkelt bygning «fra vugge til grav», men noen hovedpunkter skal antydes:
  1. De provisoriske bygninger som ble reist under anleggsperioden ble revet og dels gjenbrukt i de mer permanente bygningene som overtok deres funksjon. Utover de bygninger som fantes i 1738 (jfr. oppregningen ovenfor) ble det i de påfølgende år reist en ny brakke (0009 Slaveriet; 1745), en kasematt på Nordre bastion (1746), en ny offisersbrakke der dagens 0002 Corps de guarde ligger (1749); utenfor festningsmurene kom det til to tømmerstuer (1739), en sjå av bindingsverk (1739), et fjøs med torvvegger (1739), et nytt kalkhus (1747), et «Torve Huus» (1745), «Borrestue og Fæhuus» (1745), feltskjærerbolig (1745) og et nytt brønnhus (1750). En ny feltskjærerbolig ble oppført i 1759, vel fordi den opprinnelige ble overlatt til andre formål. Samme år ble det oppført et hus for materialforvalteren. I 1761 ble det også prosjektert en barakke for garnsionsoffiserer utenfor glaciet, men det er ikke konstatert om denne kom til oppførelse.5
  2. Den viktigste senere utbyggingsperioden fant sted under napoleonskrigene (1807–14) da festningen var sterkt forfallen etter mange års forsømmelser. Bygningene innenfor vollene ble tildels tatt ned og gjenreist i samme skikkelse, dette gjelder ihvertfall 0008 Slaveriet. Av bygninger som ble reist under disse årene bør spesielt nevnes 0020 Kystvernbrakken og den motsvarende skipperbrakken (†), begge murbygninger av permanent karakter. Brygger- og bakerhuset som omtales under pkt. 1 ble under denne perioden erstattet av en mer permanent motsvarighet av bruddstens- og murstensmur. Det senere 0005 Bombehuset (oppført etter 1847, men før 1874) kom til å ligge i forlengelsen av brygger- og bakerhuset mot syd. 0014 Krutthuset i Engelsviken ble antagelig oppført i denne perioden.
  3. Flere av bygningene innenfor vollene er – ihvertfall i sin hovedstruktur – fra festningens første tid. Heller ikke festningens murer og voller har gjennomgått vidtrekkende endringer gjennom 250 år, når unntas at brystvernet og glaciet i 1854 ble forhøyet, festningsgraven gjort dypere og vollgangen noe bredere (jfr. kat. 1002).6
  4. De vesentligste endringer i bygningsmassen har funnet sted i garnisonen og tildels i selve byen. Beklageligvis ble det på 1960-tallet revet flere bygninger som man idag ville satt meget inn på å bevare, det gjelder ikke minst skipperbrakken på hjørnet av Skippergaten og Festningsgaten som ble revet i 1968.
Fotnoter
1 NRA, Ingeniørbrigaden 1763–1888, pk. 392, rapporter til ing.brig. fra lt. Engelstad datert Vardøhus 4. og 15. juli 1854
2 NRA, Ingeniørbrigaden 1763–1888, pk. 393, «Nyt overslag (se budgetf. 8/7 99 Pag 576)» datert 11.8.97
3 Riksarkivet: KG 1, innkomne skrivelser, pk. nr. 246
4 Statsarkivet i Tromsø: Vardøhus festnings arkiv, pk. 73, inventarbeskrivelse for året 1749
5 Barakken omtales i et notat fra 1761, der det diskuteres om den bør oppføres i bindingsverk eller utmurt bindingsverk (Riksarkivet, KG I, C, pk. 249, notat datert 20. mai 1761)
6 Willoch hevder at bare bastionene var fylte opprinnelig, mens kurtinene var åpne med en smal vollgang (Willoch 1960b). Dette synes ikke rimelig, idet tegninger fra opphavstiden tydelig viser at det er avsatt to skyteskår i hver kurtine – noe som ville vært meningsløst om det ikke var mulig å plassere kanoner på en barbette (vollgangsutvidelse) innenfor. Også inventarbeskrivelser fra opphavstiden bekrefter at det var to skyteskår til hver kurtine.